skriverier

hjemløse setninger

jeg er et sånt menneske som u-/heldigvis føler mye, sterkt, ofte. da jeg var sytten (som på bildet) skrev jeg mye. masseproduserte setninger med mye følelser i. hele tiden. jeg hadde ørten notatboker fylt til randen av tekster og rarfine ord og alt dreide seg om å skrive. det var hovedfokuset mitt, hovedutløpet mitt for alt jeg ville si, men ikke turte i muntlig form. og de fikk alltid et sted å høre hjemme, det ble alltid et helt dikt eller en hel novelle ellersånn. men når jeg skriver nå er det gjerne ikke like mye, kanskje typ én setning i uka, som bouncer rundt i hjernen helt til jeg føler jeg kanskje har fått ordlagt den riktig, gitt den riktig tyngde, riktig retning. men aldri et hjem. jeg har ikke skrevet et fullstendig dikt, som kjennes ferdig, på lenge. men da jeg spurte dere hva dere ville se, var det flere som ymtet frempå at de ville se ting jeg skaper. og siden skriving jo står meg nærmest hjertet (enda jeg kanskje maler mer enn jeg skriver), så tenkte jeg at dere skulle få se noen av setningene mine, som enda ikke har fått et sted å høre hjemme. det er skummelt og rart, siden jeg ikke har gjort dette på himla lenge, men here goes:

i flere uker gikk jeg med kjærlighet i henda.

-

du sa: jeg er her for å knuse hjertet ditt
jeg sa: hvis du skal knuse noe, får det bli henda mine, for skal jeg først knuses vil jeg ikke ha muligheten til å sette meg selv sammen til en ødelagt versjon av den jeg var 

-

slik våren kommer med liv til de komatøse, kom du til meg

han brukte måneder på å rive seg ut av smilet mitt

en hverdagskamp

selv det å løfte
øyelokka
er blitt en kamp

hver eneste øyevippe;
hver eneste blodåre under den
(har jeg blitt fortalt)
sarte, tynne huda
veier et tonn

og hadde bare styrke
kunnet måles i
hvor mange dager
en greier å stå opp

da ville jeg i hvert fall følt meg
(om så bare) et pittelite gram sterkere

og kanskje:
kun kanskje
ville det vært
akkurat nok

til å stå opp enda en dag

utdrag fra strøtankeboka mi

Tumblr_l8y62jj3al1qzj90io1_500_108123925_large

"jeg har begynt å få mareritt igjen. det er ikke alltid jeg husker det, men jeg kan kjenne det i hele kroppen. angsten. den grålige blåfargen, blurret ut, som om jeg er i fritt fall; den sitter fast i meg. og jeg blir redd. redd for å stå opp, for å møte verden alene, for å være utenfor dynas varme. men jeg blir òg redd for å sovne. for monstrene og fallene og menneskene i marerittene. redd for angsten som venter på at jeg skal våkne, venter på å surre tilværelsen min inn i fallende gråblått. vinteren kommer. mørket kommer. angsten er her allerede."

"hun maler leppene med morens skarlagensrøde leppestift og håper at noen merker det. selv ikke moren reagerer."

"i den grad en kan bestemme seg for å aldri bli gammel, har jeg bestemt meg for akkurat dét. jeg vil ikke bli den gamle mannen på nesttun som blir stressa og enda litt mer aleine på grunn av det nye bussystemet. det er det jeg vil minst. bli enda mer aleine."

etter at fineste kjersti skrev dette innlegget, kjøpte jeg meg en notatbok kun til strøtanker, setninger, små sammenhenger og de små idéene som skulle finne på å slå ned i hodet mitt nårsomhelst, hvorsomhelst. det fine med det er at jeg nå skriver på bussen, på vei til skolen, på bybanen, når jeg går fra busstopp til hjem, fra busstopp til andres hjem, i byen; over alt. jeg anbefaler å lagre strøtanker til alle. det er befriende og enkelt og inspirerende til å skrive mer; til og med masse.

// trykk på bilde for link

slitasje


(bildekilde én, to, tre, fire)

kjenner hvordan energien forvitrer
klarer ikke en gang stå oppreist i dusjen lengre
klarer ikke en gang holde tårene tilbake

reduseres;
er kun halvhjertede påminnelser om at
jeg må, jeg burde

kroppen faller sammen
under vekten av psyken

det er for tungt
jeg er så sliten

vil bare
puste
sove
gråte

men,
jeg må ikke
jeg burde ikke

om høsten; å være som havet

kveldene lukter kongeblått nå;
ikke havblått som om sommeren

havet trekker seg sammen i kulda
prøver desperat å holde varmen,
kjenner gåsehuden spre seg over bølgene
kjenner det isne til

vet at det er nytteløst
forsøker likevel

litt som meg;

lar frosten sitte i hele kroppen
lar den ose ut gjennom leppene
kjenner gåsehuden spre seg over kroppen 
kjenner det isne til
prøver å holde varmen

vet at det er nytteløst
forsøker likevel 

poesien..



..handler om å skrive på veggen, gråte sjela si utover hele dyna og tskjorten og skulderen til pappa. handler om å skrike og om å si "fuck gutter, fuck jenter, fuck alt!", om å si "det er nok". om å sette utropstegn istedenfor punktum, om å gråte til hjertet er på god vei til å slå for siste gang, for det gjør så vondt. poesien handler om realiteten, kanskje maskert, men fortsatt virkeligheten, fortsatt følelsen av å bli såra, elska, kyssa, hata, holdt rundt, slått til, skreket til, hvisket til, sovnet inntil og resten av følelses- og hendelsesregisteret. den handler om livet. om å være stillestående og i løpefart ned bakker og berg og over hindere og forbi alle dem som bare gaper og ikke gjør noe som helst. om å ta innover seg inntrykkene, ordene, blikkene, bevegelsene, løftene i hvert lille sekund. om å sette igjen spor, hint. om å legge igjen noe av seg selv.

om å være mer enn bare et åndedrag, et hjerteslag, et øyeblikk alle har glemt.

én. hva er din favorittfisk?
to. hva bruker du mest fritid på?

Kristina Henrichsen

23, Bergen

hhenrichsen @ instagram

grafisk design-student, fascinert av cirka alt.

bloglovin
hits